Leken fødes på stellebordet
Leken fødes på stellebordet
Av Birgitta Knutsdotter
Maria er ti måneder gammel og hun kan ennå ikke gå. Når hun kryper rundt på gulvet finner hun en skje. Hun kryper frem til meg, støtter seg mot kneet mitt, rekker skjeen mot munnen min og smatter -- slik at jeg skal forstå at hun later som hun mater meg. Hun nikker til meg med en viktig mine for å markere at dette er lek.
Når det lille barnet er fem-seks uker gammelt skjer det noe. En dag ser babyen på oss med et nytt blikk som ikke viker. Barnet står vid åpen og klar til å ta imot oss i sin verden. Så former det den lille munnen sin og sier «Oh, oh.» Den første lille samtalen er i gang. Og barnet svarer med et smil, et smil som brer seg ut over hele kroppen. Dette smilet er så herlig at vi forsaker å fremkalle det, igjen og igjen.
Små barn kan også leke
Så snart barnet er våkent og ikke gråter, vil vi få det til å le. Vi kysser det på magen, bubbelibubber, biter i ørsmå tær, vi sier: «Nå kysser jeg deg i stykker,» eller «Nå spiser jeg deg opp,» og andre uhyggelige ting. Og med ansikt, stemme og mimikk forteller vi at: «Dette er ikke det det ser ut som, dette er lek.» Vi høres helt annerledes ut når vi trøster den lille. Da senker vi stemmen, og vi ser alvorlig deltagende ut. Leken fødes av smilet.
På område etter område innfører man leken. Man husker barnet rundt i luften, man lekeskremmer det med: «Nå kommer jeg og tar deg!». Man kysser bamsen god-natt, og lar dukken smake. Når barnet sitter og river i avisene, tolker man det som en lek: «Du later som du leser avisen!» Når de banker i kasserollene, spør vi: «Hva er det for mat du lager i dag? Kan pappa få smake?» Hele tiden er den voksne litt foran barnet, åpner dørene til lekens verden, og lokker barnet med inn. Vi vinker adjø når de sier at de skal ut til bilen for å kjøre og handle. «Kjør forsiktig!», sier vi da, og lurer på hva de har handlet når de kommer tilbake. Slik har voksne lekt med sine barn til alle tider.
Rida, rida ranka
Hästen heter blanka
Vart skall du rida?
Vad skall hon heta
jungfru Margareta
Den tjocka och den feta
Dronning Blanka, som lot sin sønn Håkon ride ranke på fanget sitt, døde i 1363! Siden ble Håkon konge i Norge. Ennå i dag later vi som vi er dronning Blanka, og lar de små barna våre ride ranke på fanget.
Barn som får denne starten av foreldrene sine, av andre voksne eller eldre barn rundt seg, får tilgang til en fortrollet verden der alt kan skje. De skaper seg indre bilder som blir klarere og tydeligere jo mer de leker. For det som skjer, det skjer jo inne i barnas hoder. For sitt indre blikk transformeres og forvandles verden. Stoler i en rekke blir til buss. Noen steiner og kvister blir til et hus med stue, kjøkken og bad. Barna blir til lover, hester og kaniner bare ved at de sier at de er det. «Da var jeg en hest,» — og så var han det.
Hvert barn er født med en evne til å leke - akkurat som det er født med evne til å snakke. Men for at leken skal utvikles må vi leke med barna, lære dem å forstå lekesignalene og å skille «på liksom» fra «på ordentlig», lære dem hvordan man gjør når man later som, lære dem at «ordne, ordne, ordne» betyr at man reparerer bilen, lære dem at «Da var du storesøsteren, og jeg var lillesøster» betyr at det er det vi skal leke nå. Marias mamma i det første eksemplet har lekt med henne fra første stund. På stellebordet satt en stor tøy-dukke som hun snakket gjennom, og tøyset med.
Den voksne er den beste lekekameraten
Til å begynne med er den voksne den beste lekekameraten.
Vera har akkurat fylt to år. Plutselig sier hun: «Ha det!» til meg, og vinker. Hun har inntatt den betydningsfulle holdningen som barn signaliserer lek med. «Ha det, Vera, hvor skal du hen?» lurer jeg. «Handle,» blir svaret. Hun går noen skritt nedover alleen, gjør håndbevegelser som skal vise at hun legger varer ned i handlevognen. Så kommer hun tilbake. «Hei Vera, Hva har du handlet?» lurer jeg, da hun er tilbake igjen. «Eple,» sier hun og strekker den tomme hånden sin frem med et usynlig eple til meg. «Takk, skal jeg få det?» Vera nikker. Da kommer Marie. «Vera har vært i butikken og kjøpt epler. Jeg har fått ett,» forklarer jeg. «Kan jeg også få et?» lurer Marie på. Da ser Vera bekymret ut. Hun tenker. Så går hun ned i alleen igjen, gjør sine handlebevegelser, og kommer smilende tilbake med et usynlig eple til Marie. Hun hadde bare kjøpt ett den forrige gangen. Under hele oppveksten elskerbarn at de voksne leker med dem.
Hvis man i førskolelærerutdannelsen har Iært at barn under tre år først og fremst er opptatt av å finslipe den motoriske utviklingen og å leke sensomotoriske leker, nøyer man seg kanskje medat barna kryper rundt, banker, lukter, og smaker, og tenker kanskje ikke på at all denne aktiviteten kan fa mening i en lek. Man kryper ikke bare rundt, man er en løve på jakt. På en småbarnsavdeling såjeg barnehagens styrer komme krypende med fem små barn i rekke bak seg. Hun hadde en tverrstripet genser. Barna var ville og ustyrlige. Da ble hun en tiger-mamma, og straks ble barna tigerbarn på vei ut i jungelen. (Leken er et magisk middel tila kle på seg og gå ut som i dette eksemplet.)
Mange barn begynner ibarnehage allerede når de er ett og et halvt år gamle. Det er derfor viktig at personalet leker med de små. Det er like viktig at barna Iærer seg å leke som at de lærerseg a spise selv, eller at de blir tørre. Ja, jeg vil nesten si at det erviktigere. Å spise selv og æ være tørr, det lærer man seg jo sånn etter hvert, men å leke gar ikke avseg selv.
På barnehagen Berget, på den grønne avdelingen, er leken det viktigste. Førskolelærer Birgitta pleide å ta hånd om tilvenningen av de minste barna. Hun lekte med dem, lekte med dem og lekte med dem. Til å begynnemed så barna forundret på henne. Lille Tim puttet sandkaken i munnen, Lydia kunne slett ikke se musen i bøtten. Men så begynte de å forstå.Øynene tentes, og et smil spredte seg over barnas ansikter. Etter en måneds tid var de så flinke at de kunne delta i de større barnas lek. «Tim, Lydia og jeg lekte at vi bodde på forskjellige steder. Vi hadde dukker som barn, og vi tok inn dukkeserviset. Vi spiste og vi sov. Når jeg skulle hente noe fulgte de etter meg for å beholde leken i seg. Siden lekte vi at de ble syke. Vi hentet doktorvesken, og de ble leger. Det var en lang lek for barn på rundt to år,” forteller Birgitta
Hun fortalte også at hun satt og leste en bok der det var et bilde av en kattunge. «Den er søt. Vil ha den sa et barn. Ja, det kan du få” sa Birgitta, og lot som om hun løftet katten ut av boken og la den i fanget hennes. (Ni vil også ha!» sa de andre, og da la Birgitta en liten kattunge i hvert fang. De kastet kattungene opp i luften og fanget dem igjen. Slik kunne de leke, bare ved hjelp av fantasien. Slikt har vi ikke opplevd for, sa en glad Birgitta.
Når små barn i en barnegruppe leker uten voksnes støtte, har leken sjelden en symbolsk mening. Den er ofte kortvarig, og hopper fra emne til emne. Men når de får hjelp til å lære seg å leke, og til å trene opp lekeevnen, kan de holde i gang en lek over lengre tid og med et tydelig innhold. Iblant er de ville, og hopper fra det ene til det andre, iblant leker de lange og gjennomførte rolleleker. Rikdommen i leken er at utviklingsstadiene ikke erstatter hverandre, men at de finnes der hele tiden. Den hoppende, og den logiske rekkefølgen beriker hverandre - hele livet.
Lek beriker livet
I et lekevennlig miljø der barnets lek blir salt pris på og stimulert, blir leken hele tiden mer kompleks og variert. ”Latesomleken”, som er den mest høytstående, kan bli like komplisert som livet selv. Skolebarn kan leke en lek som pågår i dager og måneder. Om ikke en uforstående, rasjonell omverden tvinger dem til bli bråmodne og voksne for tidlig.
De lekene vi deler med de høyerestående dyrene går for seg ganske uforandret hele livet. Å jage hverandre på lek, skremme og true, og sloss på lek, synes å vare grunnleggende leker. Vil voksne lette på stemningen, skjemter de ofte på lek (”Sitter dere her og later dere?” med truende lekestemme). Voksne menn skyggebokser når de er i godt humør.
Regelleken er heller ikke noe som bare er skolebarnas spesialitet. Den første regelleken er ((Titt titt)), som ettåringen behersker og kan variere til fullkommenhet. Den oppstår i samspillet mellom barnet og den voksne, eller med eldre barn. Små barn leker gjerne rituelle leker med tydelige regler som blir skapt her og nå. Det er bare vi voksne som blir left trette av dette.
Den som en gang har lært seg a leke, barer lekeevnen med seg hele livet. Min erfaring er at de som har fått leke og utvikle leken sin, klarer livets påkjenninger bedre. De klarer bedre å gjennomgå det som har skjedd i fantasien, og å se for sitt indre syn hvordan livet skulle kunne være. Vi vet at forestillinger om saker og ting påvirker hvordan vi handler, og hvordan livet ter seg. Å leke at man er en prinsesse, eller en modig ridder, er ikke bare virkelighetsflukt. Det er en måte å bygge opp selvtilliten sin. Man venter seg helt enkelt a bli behandlet som en prinsesse, man er rett i ryggen og strålende glad. Da hender det alt folk behandler en annerledes enn om man ser på seg selv som en stygg andunge.
Barndommen følger en hele livet. Noen sleper på den, barer den med seg som et sår som aldri gror. Andre bruker den som rutsjebane, og farer like inn i det herlige livet. Slår man seg, gråter man en skvett. Sa tørker man øynene, og setter i gang igjen. De som har lekt, har tilgang til mange verdener der de i glede og sorg kan forsvinne fora bearbeide hendelser, skape omveksling eller gi uttrykk for følelser og tanker.
Oversatt av Johan Eide
Barnehagefolk 04/1998
Birgitta Knutsdotter Olofssen er pensjonert lekeforsker og forfatter av mange bøker om lek.
